KRYSSING AV GRENSEN PÅ STORSKOG OG MOTTAKELSEN I NORGE

KRYSSING AV GRENSEN PÅ STORSKOG OG MOTTAKELSEN I NORGE

9. juli 2015 er en dag jeg aldri vil glemme. Vi passerte et skilt som viste Schengen grense og så det norske flagget. Vi tre fra Syria var så lettet, glad og kunne ikke tro det var sant. Vi var forberedt på vanskeligheter når vi passerte grensen, men var overrasket over at det var så lett. Politiet tok våre fingeravtrykk og sjekket om vi hadde søkt om asyl i et annet EØS/EU-land i henhold til Dublin-avtalen. Jeg var i tvil om at vi virkelig var i Norge, fordi all skilting rundt var både på russisk og norsk. Jeg kunne høre politibetjentene snakket russisk, men de var veldig imøtekommende og hjelpsomme. De ba om papirene mine som pass og andre dokumenter de hadde behov for til min søknad om asyl. Jeg følte meg engstelig for å gi dem disse papirene da jeg var redd og de papirene var veldig verdifulle for meg. Men av en eller annen grunn, jeg stolte på det norske politiet.

Da jeg ble akseptert som asylsøker på Storskog, følte jeg en enorm lettelse. Endelig kunne jeg starte et nytt liv i et fritt og demokratisk land. Det ble ikke helt som jeg hadde håpet på. Vi ble etter tre timer fløyet til Oslo og transportert til Tøyen og til politiets mottakelsessenter der. Der tok de våre bærbare datamaskiner og mobiltelefoner. Jeg kunne da ikke ringe hjem til Syria og fortelle at jeg var kommet til Oslo, hovedstaden i Norge. Men jeg hadde heldigvis ringt og sagt fra etter at jeg hadde krysset grensen på Storskog. Senere har de fortalt meg hvor engstelig de hadde vært. Jeg kan forstå at de var bekymret for meg, ut i den store verden og helt alene. Samtidig var de glad for at jeg hadde flyktet fra denne forferdelige, meningsløse krigen til fritt land.

Jeg kjente ingen i Oslo, hadde ikke penger. Som mange andre, måtte vi finne provisoriske overnattingssteder. Jeg bodde i en trappeoppgang i tre dager, sov på gulvet mens jeg ventet på å bli intervjuet av politiet. Jeg kan garantere at det ikke er behagelig å sove sånn, samtidig å skulle passe på din tur i køen. En liten veske inneholdt alle mine eiendeler. Ikke noe verdifullt, men det var alt jeg hadde i disse usikre tidene. Vesken har jeg fortsatt og jeg vil ta vare på den som et minne om en ung manns flukt fra krigen. En mann som forlot sin familie, sine foreldre og søsken i håp om et tryggere og bedre liv. En mann som hadde undertrykt seg selv som homofil, alltid hadde levd et liv i et skap som ingen andre skulle vite om.

Etter tre dager ble jeg intervjuet av politiet. Noen jeg alltid hadde hatt respekt for, men også en frykt for. Jeg var usikker på om jeg skulle fortelle at jeg var homofil eller ikke. Jeg antok at de visste om krigen og ville gi meg tillatelse til å oppholde meg i Norge uansett om jeg var homofil eller ikke. Jeg visste hvordan det var å leve et liv i hemmelighet i Syria og tenkte jeg kunne fortsette med det. Jeg var redd for at de ikke ville vurdere søknaden min hvis de visste at jeg var homofil. Min erfaring fra Syria og Russland var at jeg skulle være forsiktig med å røpe min homoseksualitet. I Syria er det forbundet med skam. Det er ingen ord for dette på arabisk, mange bruker ordet Lot som menes perversjon og sodomi. Jeg hadde lært meg ikke å snakke om mine følelser til andre. På den tiden visste jeg lite om Norge, om frihet, demokrati og at landet har fokus på menneskerettigheter. Jeg fortalte ikke politiet at jeg var homofil.

De ba om å få alle mine dokumenter, som vernepliktsboken og papirer fra skole og utdanning. Jeg vokste opp i et tilnærmet diktatorisk land hvor man kan aldri vite hva myndighetene, politiet og militære ville bruke mot en. Hva de kunne finne på for å straffe en. Meg jeg følte meg trygg på de som intervjuet meg og ga dem dokumentene de ba om. I intervjuet valgte jeg bare å fortelle at jeg hadde vært kritisk til presidentens regime, arrestasjonen og forholdene i Syria.

Jeg husker jeg ble spurt om hvis jeg hadde søkt om asyl i noe annet land i EU eller Schengen. Jeg visste lite om EU, Dublinavtale eller Schengen. Jeg svarte ja, i Russland, da ble jeg redd igjen. De så min frykt og ba meg å slappe av. Russland er ikke en del av EU eller i Schengen-området, heller ikke en del av Dublinavtalen fikk jeg til svar.

Intervjuene varte i to dager, søndag og mandag. Den andre dagen jeg fikk kopier av papirene mine og jeg kunne slappe av. I stedet for mine originale dokumenter fikk jeg et ID-kort som asylsøker. Jeg ble overført til et spesielt mottakelsessenter kalt Refstad. Der var jeg i tre dager og min helsetilstand ble undersøkt fra topp til tå. Det var spørsmål om tuberkulose, HIV og andre sykdommer. Smittsomme sykdommer var tilsynelatende i fokus. Jeg har lært siden at Norge har sine egne lover å beskytte borgerne mot infeksjonssykdommer.

Min søknad om asyl og beskyttelse ble sendt til UDI, immigrasjonskontoret i Norge. Etter Refstad jeg ble overført til et annet mottak i Oslo, Torshov asylmottak for nyankomne flyktninger. Sammen med mine to venner som jeg hadde krysset grensen sammen med.

Livet på Torshov og tiden etterpå vil jeg fortelle i neste artikkel.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar