HØSTEN 2015 KOM JEG UT FOR MEG SELV

HØSTEN 2015 KOM JEG UT FOR MEG SELV

Etter leiren på Torshov i Oslo, ble jeg og to andre overført til Levanger, en liten by midt i Norge. Det var slutten av August 2015 og vi tok toget nordover gjennom det vakre landskapet i Norge. Vi ankom stasjonen i Levanger om ettermiddagen og ble plukket opp av ansatte i vårt nye mottak. De var svært vennlige og jeg følte meg trygg og glad for at jeg endelig skulle bosettes mer permanent enn før. Byen så hyggelig ut og var omgitt av en fantastisk natur. Jeg likte hva jeg så, men samtidig litt trist over å forlate Oslo.

Først ble jeg innkvartert i et midlertidig hus som var gammelt og virket litt skitten. Heldigvis, jeg bodde bare tre dager i dette huset før jeg ble flyttet til hovedmottaket, kalt Leira. Jeg fikk mitt eget, lille rom med et kjøleskap og diverse kjøkkenutstyr. Dyne og pute hadde jeg fått før og som jeg hadde tatt med meg fra mitt første mottak, Refstad.

Vi ble vist rundt i mottaket og fikk litt informasjon om husene og området. Mine medreisende kunne ikke snakke engelsk, bare arabisk. Jeg ble en slags tolk for dem. Jeg likte naturen og fikk leie gratis sykkel fra kommunen slik at jeg kunne utforske området. Jeg hadde tidlig forstått at jeg måtte ta initiativ selv, ikke bare sitte inne og gjøre ingenting bortsett fra å se på TV. Vi fikk penger til å kjøpe mat, klær og annet nødvendig for dagliglivet.

I denne perioden ble en av mine søstre i Damaskus gift. Jeg ringte til min bror på Skype så jeg kunne følge bryllupet. Når jeg så min familie og selskapet, ble jeg rørt og det kom noen tårer i øynene. Jeg følte meg enda en gang alene og savnet min familie. Under vielsen og selskapet etterpå kunne jeg ikke forestille meg at det var en krig utenfor bygningen. Gjestene hadde sine fineste klær, restauranten var vakkert innredet og brudeparet så veldig lykkelige ut.

10. oktober 2015 er fortsatt en minnedag for meg. Dette var dagen for intervju med UDI. Jeg fikk flybilletter til Oslo. Jeg savnet mine venner i Oslo og søkte om permisjon for å bo hos en av dem i 10 dager. Han lot meg bo i sin leilighet og vi hadde en veldig fin tid sammen.

I intervjuet stilte de først mange spørsmål for å bekrefte min identitet. De så på mine papirer og stilte spørsmål. De antok at jeg var muslim og jeg måtte overbevise dem om at jeg var en kristen. Jeg forklarte at jeg forlot Russland og hvorfor jeg kunne ikke bo der. Jeg fortalte dem at min arbeidstillatelse ville utløpe om fire måneder og at de sannsynligvis ville sende meg tilbake til Syria. Jeg var meget forvirret og ikke sikker på om jeg våget å si at jeg var homofil. Jeg trodde at de kanskje ville avslutte saken min hvis jeg fortalte dem det. Men en av mine venner i Oslo hadde fortalt meg at jeg måtte fortelle det. Jeg prøvde å forklare, fortalte om jenta i Russland som ønsket å gifte seg med meg. Jeg sa at jeg ikke var i stand til et ekteskap med en kvinne. At jeg ikke kunne oppfylle mine forpliktelser som ektemann. Mumlet noe om at folk i Syria ville si jeg led av en sykdom. Fortalte om presten som også hadde kalt meg en syk mann. Jeg følte at de ikke forsto og sa til slutt rett ut at alt dette betydde at jeg var homofil. For første gang sa jeg ordet homofil til en       fremmed. Intervjuet varte i tre timer. Jeg var utslitt da jeg kom ut.

Min venn inviterte meg på et cruise til København. Da vi ankom, turte jeg ikke å gå ut i byen, men holdt meg ombord noen timer før båten returnerte til Oslo.

I Oslo er det en klubb som kalles Bamseklubben. En spesiell klubb for voksne menn der skjegg og stor mage er ingen hindring. Der møtte jeg John, ikke som seksualpartner, men som en venn. Han støttet meg, ga meg råd og vi har holdt kontakten etterpå. Jeg har fortsatt kontakt med ham som en god venn, og i jula i år hadde vi litt tid sammen på Gran Canaria. Han holdt tale for meg på min bursdag. Jeg vil sannsynligvis nevne hans navn i senere artikler fordi han betyr så mye for meg.

Tilbake i Levanger gikk jeg på skole for å lære norsk og samfunnsfag. Noen ganger hadde vi møte i mottaket for informasjon om Norge.

Folk rundt meg fikk svar fra UDI ganske raskt, men ikke jeg. Jeg begynte å bli nervøs for at de ville sende meg tilbake til Russland. I desember hadde jeg ikke fått noe svar og min arbeidstillatelse i Russland utløpte. Samtidig kom tusenvis av flyktninger syklende over den russisk/norske grensen på Storskog. Det er en avtale mellom de to landene at man ikke kan passere grensen til fots, det må være på hjul. Den norske statsråden for innvandring og integrering ville stoppe denne migrasjonen og sende alle tilbake til Russland. Jeg var redd de ikke ville la meg få oppholdstillatelse på grunn av dette. Jeg snakket med en advokat på mottaket om min frykt, men hun trøstet meg og mente at jeg allerede hadde søkt beskyttelse. At det nye politiske utspillet ikke ville ha tilbakevirkende kraft.

Desember var for meg en veldig dårlig måned. Min bursdag 23. desember føltes forferdelig. I hele jula var humøret mitt dårlig. En venn i Levanger jeg hadde møtt på sykehuset introduserte meg til den katolske kirken i Levanger. Presten inviterte meg og noen andre kristne til middag på julaften. Det var godt og hjalp litt på humøret mitt. Vi spilte Bingo og tente lys på juletreet. Jeg hadde snakket med presten før og han hadde vært svært støttende og hjelpsom. Men resten av jula og nyttår var for meg helt forferdelig. Akkurat som jeg hadde følt året før i Russland. Jeg ønsket å reise til Oslo, men hadde ikke penger til å reise.

På samme tid følte jeg en slags lettelse. Før og under intervjuet var jeg forvirret om min seksualitet. Jeg var redd for å fortelle om meg selv at jeg er homofil. Når jeg for første gang sa det til en fremmed, følte jeg mer sikker av mine egne følelser. Og det var noe nytt jeg merket, at jeg følte meg stolt av å være meg selv som homofil.

2016 var også et fryktelig år, enda verre. Dette vil jeg skrive om i neste artikkel.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar