I FENGSEL UTEN LOV OG DOM

I FENGSEL UTEN LOV OG DOM

Jeg skal innrømme at jeg var skarp i min kritikk av Assads regime. Både når jeg snakket med folk og på sosiale medier. En tidligere kollega i bedriften jeg arbeidet i, som nå bor i Tyskland, fortalte Jan Ove at jeg kunne være en sta person som ikke ga meg når jeg hadde bestemt meg for noe. Jeg vurderte nok i liten grad at jeg ga uttrykk for mine meninger i en tilnærmet diktaturstat. Der ytringsfrihet er svært begrenset og bare gjelder for en elite.

Det å bli fengslet fordi jeg hadde sagt og skrevet ting som ikke var politisk korrekt ble en større belastning for meg enn jeg hadde forestilt meg. Først satt jeg i noe som i Norge kan kalles for varetekt. Der vi ble avhørt og det nasjonale forsvaret gjorde alt de kunne for å finne en tiltale mot meg.

Da jeg satt sammen med 15 andre i et lukket rom i en kjeller, med lite luft, lite mat og ikke vite hva som ville skje er en forferdelig erfaring. Når Jan Ove og jeg har snakket om denne perioden er det mange ting jeg rett og slett hadde glemt. Fortrengt sier Jan Ove. Så dukker følelsene opp, og jeg begynner å gråte når jeg forteller hele historien til Jan Ove.

Maten vi fikk i varetektsfengselet besto det meste av tørt, gammelt brød som vi måtte fukte i vann for å spise. Jeg husker enda at når jeg spiste maten, begynte jeg å tenke på mor. Hva spiste de, klarte de å spise når jeg ikke var der. Hva tenkte de, hva visste de? Hver gang jeg spiste kom disse tankene, og jeg gråt åpenlyst foran de andre fangene. Jeg savnet så mors fang, jeg drømte meg tilbake til da jeg var liten gutt og mor trøstet meg når jeg hadde slått meg. Det er en befrielse å kunne gråte, selv om jeg var en voksen mann sammen med andre menn i samme situasjon som meg. Jeg skammet meg ikke for å gråte, men jeg klandret meg selv for å ha kommet i denne situasjonen og alt jeg hadde utsatt min familie for.

Jeg var overbevist om at jeg hadde nådd enden av mitt liv og ville dø i fengsel. Jeg var oppdratt som kristen med troen på en frelser og at jeg ville få tilgivelse for mine synder. Men det var ikke Gud som var først i mine tanker, heller tvert imot. Hvordan kunne en god Gud gjøre dette mot meg? Jeg har fremdeles mine tvil om det finnes en riktig Gud når jeg ser all lidelse som finnes på jorden.

En av mine medfanger så hvor vanskelig jeg hadde det. Han var på min alder og forsøkte å gi meg håp. Da han så at jeg ikke ville spise, men heller dø fortest mulig, snakket han til meg om dette. Han sa til meg at jeg snart ville komme ut av fengselet og fortsette livet mitt, jeg måtte ikke gi opp. Det jeg fremdeles har merket meg var at han sa at hvis jeg døde, ville alt være forgjeves. Jeg ville bli kastet på søppelfyllingen som en ikke-person, jeg ville bli den store taperen og ingenting ville være vunnet. Han snakket til meg om fremtiden, om at jeg snart ville møte mor igjen, han ville ta meg med hjem og spise mat sammen med familien hans. Vi skulle gå ut på byen sammen. Jeg gråt da jeg fortalte Jan Ove om han som ble min redningsmann.

Det var ikke bare jeg som gråt og var fortvilet. Det mange snakket om var ryktet om en ny Genève konferanse II om situasjonen i Syria. Den første ble holdt i Montreux i Sveits 22. januar 2014. De fortsatte konferansen om fred i Syria i Genève i tiden 23.-31. januar. Altså i den tiden vi var fengslet. Håpet for alle var at de ville komme fram til en fredsløsning under konferansen, men det håpet forsvant og krigen fortsatte.

I de fire dagene jeg satt i varetekt ble et eneste mareritt for meg. Jeg døde ikke som jeg hadde fryktet. Men lukten vil jeg aldri glemme. 15 menn som ikke fikk vasket seg, toalettet på samme rommet, ingen lufting. Den stanken vil jeg aldri glemme.

Mannen som kjørte meg hjem fortalte at han gjerne ville bli med meg hjem og se på velkomsten jeg fikk av familien. Jeg er normalt ikke en person som gråter, men denne dagen gråt jeg åpenlyst og høyt foran mine søsken og foreldre. Jeg hadde fortalt min søster i telefonen at jeg var syk i tillegg til at jeg trodde jeg hadde skabb. Min bror som er sykepleier ordnet med en gang slik at jeg kunne få behandling da jeg kom hjem. Min bror satt sprøyte med antibiotika i ti dager på meg og jeg fikk en slags olje for å bli kvitt skabb.

Det er ikke ofte det har falt så mye tårer i det Marounske hjem. Jeg fikk oppfylt drømmene mine med enda en gang kunne ligge i mors fang. Det jeg ikke visste, men fikk vite da jeg var hjemme var hvordan min familie hadde hatt det når jeg var borte. Mine søsken visste jeg var fengslet, men fikk ikke vite hvor jeg var. Min eldste søster hadde forsøkt å ringe meg og invitere meg til min nevøs fødselsdag den 14. januar. Jeg hadde ikke svart på telefonen, men gjennom en fetter av meg fikk hun vite at jeg var fengslet.

Et liv er ikke alltid så mye verdt i Syria, spesielt ikke i disse opprørske tidene. De var redd for at jeg var drept, eller død av sykdom. De hadde gjort alt de kunne for å få vite hvor jeg var og håpe på kontakt med meg, men det hadde vært umulig. De prøvde å holde det hemmelig for min mor at jeg var i fengsel, men hun hadde forstått og var veldig lei seg og redd for meg. De hadde blitt enige om at de måtte beskytte min far som hadde hjerteproblemer at han ikke skulle vite noe. Da han spurte etter meg, fortalte de at jeg hadde så mye arbeid å gjøre at jeg bodde for det meste på jobb og overnattet der. Utover dagen fikk vi besøk av tanter, onkler, søskenbarn, naboer og venner. Det var som en stor fest, selv om jeg følte meg svak og trøtt. Etter dette fengselsoppholdet, min kritikk til regimet og fare for at jeg ville bli innkalt til reservestyrkene eller i direkte kamphandlinger ble de enige om at de måtte hjelpe meg til å flykte. Jeg fikk låne penger til reisen til Libanon og Russland, noe jeg fremdeles skylder dem.  Men jeg er så evig takknemlig for hva alle gjorde for meg den tiden.

Det rare er at når jeg og Jan Ove snakket om denne artikkelen, ringte en venn av meg for å fortelle hvordan det gikk i Damaskus. Han kunne fortelle at flere medlemmer av det nasjonale forsvaret var fengslet anklaget for korrupsjon og tyveri. En gruppe det nasjonale forsvaret kunne være tilhengere av Bashar, mens andre var tilhengere av andre i hans familie. Jeg tror mange i dag vil kalle dette en utbredt mafiavirksomhet.

Min venn kunne også fortelle at de snakket fremdeles om meg i bedriften. Han har en bror som jobber der og hadde fortalt at mine kolleger snakket om meg som en god person, en som ikke var korrupt eller diskriminerte noen av de ansatte. At jeg hadde vært en god leder.

Det har vært en befrielse for meg å kunne skrive denne artikkelen. Det vil si at jeg forteller og Jan Ove skriver. Jeg har grått mye og jeg har sett at også Jan Ove tok til tårene da han lyttet til meg og skrev. Kanskje dette har vært en viktig terapi for meg for å bearbeide de vonde tingene fra krigen jeg var midt i og rømte fra.

Neste artikkel skal handle om den første tiden i Norge. Men i mellomtiden vil jeg også arbeide med mine videoer, bilder og animasjoner. Disse legger jeg ut etter hvert som de er ferdige.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar