ER RUSSLAND HOMOVENNLIG?

ER RUSSLAND HOMOVENNLIG?

Etter at jeg var sluppet ut av fengselet måtte jeg vurdere min situasjon, både som systemkritiker og det at jeg hadde erkjent for meg selv at jeg var homofil. Det var ingen tegn på at forholdene i Syria ville endre seg til det bedre for disse to områdene, tvert imot. Syria og regimet hadde støtte fra Russland, det betød for meg at det var en mulighet til å få visum og arbeidstillatelse der. I oktober 2011 dro jeg først til Beirut i Libanon for så å ta fly til Moskva. Jeg hadde gjennom min mors fetter fått en midlertidig jobb i et lager i et stort varehus der jeg jobbet med logistikk og data. Byen jeg kom til het Yasnogorsk, en liten by på 17000 innbyggere, 3,5 time med tog fra Moskva.

Jeg ble godt mottatt i byen, på arbeidsplassen og ble kjent med mange folk. Det som ble et lite problem var at alle rundt meg mente at jeg i en alder av 31 år var gifteklar. Jeg ble introdusert til en hyggelig jente på 25 år som alle mente var et godt koneemne for meg. Hun var blond, pen, lett å snakke med og helt sikkert et godt parti for mange menn, men som sagt før, ikke for meg. Hennes familie og venner syntes jeg viste for liten interesse og var for lite pågående for å vekke hennes oppmerksomhet. De mente alle at hun hadde vist en åpenbar interesse for meg. I tillegg ville et giftemål med henne sikre meg opphold og rettigheter i Russland. En gang hadde de ordnet det slik at jeg ble invitert hjem til henne. Jeg opplevde dette som en tvang og forsøkte å vri meg unna, men forgjeves. Jeg gjorde som jeg ble bedt om og dro til hennes leilighet. Jeg følte at jeg ble satt i fengsel igjen, men måtte være hos henne i 2,5 timer før jeg kom meg unna. Til forsvar for meg selv, hadde jeg sett at dette var en fremtidsmulighet for meg. Men da vi to var innesperret sammen, som jeg opplevde det, hadde jeg ingen følelser som ga rom for meg å dele hele livet mitt sammen med henne. Det ville heller ikke vært riktig ovenfor henne, jeg var overbevist om at jeg aldri ville kunne oppfylle forventningene til de ekteskapelige pliktene.

Etter den russiske revolusjonen i 1917 der bolsjevikene og Vladimir Lenin henrettet Tsar Nikolai II ble mange lover endret. Mange av disse var influert av Karl Marx som mente at alle mennesker er likeverdig og skulle ha like rettigheter. Lenin fjernet lover som diskriminerte homofile. Men ble innført igjen i 1924 da Stalin tok over som leder av Russland. I dag under president Putin er det ikke forbudt å være homofil, men det er forbudt å snakke positivt om homofili, i skoler og i det offentlige rom. En bar kan ikke åpent reklamere for at den er en bar rettet mot homofile.

Gjennom telefoner og datamaskiner kan en laste ned forskjellige applikasjoner, noen av dem er beregnet for homofile menn som søker andre. Mine venner i byen undret seg hvorfor jeg reiste til Moskva så ofte. Jeg kunne jo ikke fortelle sannheten, men laget en liten hvit løgn om at jeg likte Moskva så godt og ville ble mer kjent med byen. En gang hadde jeg avtalt med en mann om å møte han i en park i Moskva. Han var ikke helt min type, når jeg tenker tilbake likte jeg han ikke i det hele tatt. Men jeg var kåt og måtte få ut all spenningen i kroppen min. Da vi hadde begynt å gjøre tilnærmelser ved berøring og kyssing, dukket det plutselig opp to menn som begynte å lage bråk om det de hadde sett vi gjorde. De begynte å slå meg og som jeg oppfattet kom med trusler. Min russisk var dårlig og deres engelsk enda dårligere. Jeg var en utlending og ble redd for hva som kunne skje hvis jeg brukte mine erfaringer om selvforsvar, bryting og min fysiske styrke. Jeg forsøkte derfor å roe ned situasjonen og komme meg ut av parken. Jeg vil aldri få vite om dette angrepet var avtalt for å robbe meg da jeg ikke forsto hva de sa på russisk. Jeg kom fra dette, men lærte meg å ikke alltid stole på kontakter gjennom apps og Internett. På norsk har jeg lært et ordtak som heter: Når kuken står, er vettet borte. For meg ble dette en sannhet.

Min arbeidskontrakt nærmet seg slutten og jeg forsto at jeg ville bli sendt tilbake til Syria. Vi var tre stykker fra Syria, to av dem arbeidet i en fabrikk i området, som var i samme situasjon som meg. Vi kom i kontakt med en russisk mann i Murmansk på Kolahalvøya nord i Russland. Murmansk er en by på litt over 300 000 innbyggere og er en viktig havn i Nord-Russland på grunn av at den er isfri om vinteren. Den ligger bare litt over 100 kilometer fra den norske grensen og folk som bor der har et spesielt reisepass for visumfritt å kunne passere grensen inn til Norge. Denne mannen tilbød å kjøre oss over grensen og vi tre fløy fra Moskva til Murmansk. Vi fikk vite at det var en avtale mellom Russland og Norge at grensen ikke kunne passeres til fots, men med et kjøretøy som gikk på hjul.

Jeg syntes det var et eventyr å krysse grensen over til Norge. Et land jeg ikke visste noen ting om. Over grensen fortalte vi politiet at vi ønsket å søke beskyttelse i Norge. De tok våre fingeravtrykk, sjekket oss opp mot Dublinavtalen og vi ga våre personlige opplysninger. Deretter ble vi fløyet til Oslo for mer registrering og helseundersøkelser. Denne perioden vil jeg fortelle om i en egen artikkel

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar