ARRESTERT UNDER ASSADS REGIME

ARRESTERT UNDER ASSADS REGIME

ARRESTERT UNDER ASSADS REGIME

Den arabiske våren i Syria startet i mars 2011 med en fredelig demonstrasjon i gamlebyen i Damaskus mot det sittende Ba’ath-regimet under ledelse av Bashar al-Assad. Den fredelige demonstrasjonen ble infiltrert av ulike opprørske og voldelige grupper. Dette ga opphav til flere demonstrasjoner og opprør over hele landet. Noen ønsket et fredelig politisk skifte med frie valg og demokrati, mens andre ønsket et strengere regime basert på Islamske verdier. Dette eskalerte og endte med det som i dag betegnes som borgerkrig.

Jeg hadde i sosiale media, blant annet Facebook, vært kritisk til Bashar al-Assads ledelse av Syria. Jeg hadde også vært kritisk til det som ble kalt et demokratisk valg av han som president. Jeg var kritisk til den økonomiske situasjonen i Syria, om korrupsjon og den økende arbeidsledigheten, om forskjellsbehandling av etniske og religiøse grupper i landet. Kort sagt var jeg kritisk til at et lands politiske ledelse skulle kunne arves, som Bashar al-Assad arvet presidentskapet etter hans far Hafez al-Assad. Egentlig var det Bashars eldre bror, Bassel, som skulle overta presidentskapet, men han døde i en trafikkulykke i 1994. I Syrias lovgivning var det et krav om at landets president måtte være fylt 40 år for å kunne regjere. Da Hafez døde i år 2000 var Bashar bare 35. Det ble da gjort et hastevedtak i regjeringen om å senke alderskravet til 35 år slik at Bashar kunne inntre som president etter hans far.

Jeg har hørt mange i Europa undre seg over at Bashar ikke hadde lært mer om demokrati og parlamentarisme fordi han var utdannet øyelege i Storbritannia. Dette er ikke helt korrekt fordi han var utdannet lege ved universitetet i Damaskus. Han startet spesialisering som øyelege i London i litt over ett år inntil hans bror døde. Da ble han kalt tilbake til Syria for å bli lært opp i militæret og senere ta over som president.

I Syria har regimet under Bashar forskjellige ordensmakter som militæret, nasjonale forsvaret, nasjonalt og lokalt politi. Det nasjonale forsvaret (Addi Faa Al-Watani) er en form for en paramilitær styrke som ikke tilhører regimets militære, men er likevel en offentlig gruppering som har nære kontakter med politiet. De opererer på egen hånd og kan utføre både militære operasjoner og politiarrestasjoner uten lov og dom. De er ikke som en normal ordensmakt og ble dannet etter at opprøret startet for å opprettholde ro og orden. Det nasjonale forsvaret kom til min arbeidsplass i den farmasøytiske bedriften jeg arbeidet i og hentet meg. Det var i januar 2014. Jeg var leder i bedriften og hadde ansvaret for 250 ansatte. Det nasjonale forsvaret kom inn og grep tak i meg da jeg var på vei ut av direktørens kontor etter et møte. Jeg hadde to mobiltelefoner, der den ene kunne kobles opp mot Facebook og den andre ikke. Den uten hadde jeg på meg da de kom, den andre lå på kontoret mitt. En venn av meg, en ingeniør som også var kollega, så hva som skjedde. Han visste at jeg hadde kritisert regimet på Facebook og gikk inn på kontoret mitt for å se om det var noe der NF kunne finne som påskudd for å arrestere meg. Han fant den telefonen med Facebook og tok vare på den. Han kontaktet min familie som kom og fikk telefonen. Han advarte dem slik at de gjemte telefonen og at de burde slette min konto på Facebook. Min bror ville prøve dette, men hadde ikke tilgang på min konto på FB. Men han visste mitt brukernavn og fikk ordnet med nytt passord slik at han kunne gå inn og sperre min konto slik at ingen kunne lese hva jeg hadde skrevet. Overvåkningskameraene på kontoret var på da de kom for å arrestere meg. Jeg har fått en kopi som jeg har tatt vare på og som er vist her på hjemmesiden min.

I syrisk lov står det at man kan ytre seg fritt, også være kritisk til det nasjonale forsvaret. Men de bryr seg ikke om det. De hever seg over loven og finner påskudd så de kan arrestere folk, for eksempel at en person er mistenkt for å være spion fra nabolandet Israel. For min del påstod de at jeg samarbeidet med Al-Nusrafronten, en syrisk utgave av Al-Qaida. De kjempet mot Assads regime og hadde som mål å innføre en islamistisk stat i Syria. Det ble derfor helt ulogisk at jeg som kristen skulle bære våpen for Al-Nusra. Hvis en kristen bærer våpen i Syria er det som oftest for å støtte regimet.

Jeg hadde gått i demonstrasjoner mot Assads regime og hadde skrevet om dette på FB. Det jeg i dag tror er hovedgrunnen til at jeg ble arrestert var at jeg hadde skrevet om skjebnen til en kollega og venn på FB.

Han var funksjonær i bedriften, var flyktet fra Doma på grunn av uroligheter. Doma er en forstad til Damaskus Min avdeling i den farmasøytiske bedriften lå i forstaden Sidnaya. Et område som var kjent som tilholdssted for det nasjonale forsvaret. Han hadde blitt frastjålet hans penger, hans kones gull og smykker av medlemmer av denne gruppen. Han ble truet til å dra fra Sidnaya og aldri komme tilbake, hvis han gjorde det ville de drepe han. Han kom ikke på jobb på to dager, men da ringte han meg og fortalte sin historie. Han sa også at han ikke turte å komme på jobb da de hadde truet han. Jeg beskrev på FB hva han hadde fortalt meg, det nasjonale forsvaret kommenterte dette og sa det ikke var sant.

De skrev også om en annen mann som de sa hadde falt som martyr fordi han hadde vært med å bekjempe terrorisme. Jeg tilbakeviste dette fordi jeg visste at han ikke døde som martyr, men at han hadde tatt selvmord. Historien om disse to mennene tror jeg var grunnen til at de kom og arresterte meg.

Etter at de tok meg ut av bedriften, bandt de for øynene mine og satt meg i en bil og kjørte et lite stykke. Jeg tror det var en bondegård fordi da jeg ble ført ut av bilen og inn i en bygning følte jeg at jeg gikk på treverk. Noe som er typisk å bruke i en stall for hester. Senere da jeg fortalte min historie, fikk jeg vite at dette var en bondegård som tilhørte Nabil Kahla som var lederen for NF i Al-Khalamunregionen.

Jeg ble torturert i det jeg tror var en time. De sparket og slo meg og holdt gevær mot hodet mitt for å true og skremme meg. En sak de hele tiden brukte mot meg, var at jeg var en god venn av en tidligere sjåfør i bedriften. Han var en moderat muslim, hans kone brukte ikke hijab. Han mistet jobben som sjåfør fordi han hadde en del problemer med å komme tidsnok på jobb, glemte avtaler og slike ting. Han hadde flere barn og hans kone var gravid på nytt. Jeg syntes synd i han og holdt kontakt etter at han sluttet jobben. Kjøpte gaver til barna og ga han av og til litt penger. Det nasjonale forsvaret brukte dette mot meg, siden jeg var kristen og han muslim mente de jeg forsøkte å lage sammensvergelser og motsetninger mellom kristne og muslimer.

Det de ikke visste eller forsto var at jeg alltid hadde hatt muslimske venner. Jeg respekterte deres tro og de respekterte min. Jeg var ofte invitert til å feire Eid, deltok i begravelser eller andre vennskapelige ting. Uavhengig av tro.

Da de ikke fikk noe ut av meg, måtte de finne på dette med at jeg var en del av Al-Nusrafronten. De måtte ha noe på meg, ellers måtte de la meg gå. Etterpå ble jeg ført til et varetektsfengsel. På veien ble vi stoppet av en militær kontrollpost. Det nasjonale forsvaret hadde sikkerhetskort og kunne passere kontrollposter, men de ble spurt om hvem jeg var. Da svarte de at de mistenkte meg for å samarbeide med terrorister. Noe jeg benektet og sa var løgn og at det nasjonale forsvaret ikke hadde noen arrestordre på meg, de hadde ingen dokumenter eller noe annet som ga tillatelse til å arrestere meg. Da ble jeg bedt om å holde kjeft.

Jeg merket at jeg ble ført ned i en kjeller og da de fjernet bindet for øynene, så jeg at det ikke var noe vindu i rommet. Det var et lite rom på rundt 20 kvadratmeter. Der var rundt 15 andre menn i rommet. Der var et toalett uten dør, med en spring som vi fikk vann fra. Der var jeg i fire dager.

Etter de fire dagene ble jeg ført til en stor sal med rundt 120 andre fanger. De jeg snakket med fortalte forskjellige historier om hvorfor de var fengslet. Men det var en likhet i at alle var motstandere av regimet. Men der var også tilhengere av Islamsk stat, ISIS.

Vaktene i fengselet tok mine verdisaker fra meg. For eksempel telefonen min, jakken min og skoene mine. Min dyre jakke og sko tok de til seg selv, de fikk jeg aldri tilbake. Telefonen fikk jeg tilbake da jeg ble løslatt. På den hadde de fjernet batteriet da jeg ble satt inn, og da jeg fikk den tilbake var det fremdeles noe strøm slik at jeg kunne ringe.

Mange av mine medfanger hadde lite og svært dårlige klær. Jeg måtte hele tiden passe på så klærne mine ikke ble stjålet når jeg vasket meg. Men en klarte å ta undertøyet mitt og en annen sokkene mine. Dette var i januar og det er kaldt i Damaskus på den tiden. Det kan bli ned mot 7 minusgrader og en sterk vind som gjør at det føles mye kaldere. Noen ganger kommer det også snø.

Vi hadde en flaske vann som gikk rundt på omgang, den bar veldig preg av å være gammel og brukt. Vi fikk to måltider om dagen, det var som oftest gammelt brød som var fuktet, noen ganger fikk vi pålegg. Når en er sulten, kan en spise hva som helst. Det fantes ikke såpe eller varmt vann som vi kunne vaske oss med. Bare kaldt vann som fikk oss til å føle oss litt renere, men det tok ikke bort gammel svette og lukt.

Noen av mine medfanger hadde vært fengslet i både tre og seks måneder. Disse var naturlig nok bekymret for familiene deres som ikke visste hvor de var. Slik som meg. Hver gang vi forsto at en ville bli løslatt ga vi bort telefonnumrene våre slik at de kunne ringe til familiene våre og fortelle hvor vi var. Min familie fikk aldri noen beskjed om dette.

Etter noen dager i fengselet merket jeg at jeg fikk feber, den må ha vært høy fordi jeg frøs veldig, og fikk svettetokter om hverandre. Jeg hadde ingenting å varme meg med. Jeg hadde tungt for å puste og hostet mye. Jeg husker lite fra den tiden da jeg sov mye. Men jeg merket at jeg var slapp i kroppen og hadde lite krefter. For eksempel hadde jeg problem med å vri om nøkkelen da jeg kom hjem, så svak var jeg. Det var ingen som brydde seg om at jeg var syk, det var ingen lege der eller andre som passet på helsen til fangene. Jeg så flere som døde i den store salen. Noen døde av sykdom, mens andre døde etter at de hadde blitt torturert med slag og pisk.

Omsider ble jeg satt opp på listen over de som skulle avhøres. Etterforskeren var en veldig hyggelig og forståelsesfull mann. Han forsto med en gang at jeg som kristen ikke kunne ha noe med Al-Nusra å gjøre. Da ble det bestemt at jeg skulle løslates og kunne dra hjem samtidig med noen andre. Vi ble først fraktet med bil til en garasje der det lå noen gamle klær og sko som vi kunne ha på oss. Jeg fikk blant annet et par sko som var tre nummer for små, men jeg klarte å presse føttene ned i dem.

Så var det problemet med å komme seg inn til byen og hjem. Jeg snakket med flere som hadde bil, men alle skulle ha mye penger, noe jeg ikke hadde. Til slutt var det en som stoppet og var litt billigere og jeg kunne betale han når jeg kom hjem til familien. På veien fortalte jeg han min historie, han ble så rørt av den at han sa at jeg skulle få sitte på gratis helt hjem. For meg betyr dette at jeg fremdeles kan ha tro på menneskeheten. Men mannen fikk betalt da jeg var hjemme.

Jeg hadde fått tilbake telefonen med det frakoblede batteriet. I bilen fikk jeg ringt til min yngste søster og fortalte at jeg var på vei hjem. Hun kontaktet med en gang mine andre søsken som alle gikk fra jobbene deres for å ta mot meg. Da jeg kom hjem var hele min store familie samlet. Det ble diskutert min framtid og de ble enige i at Rami ikke lenger kunne bli i Syria.

Først måtte jeg avtale med jobben min i den farmasøytiske bedriften. De hadde allerede snakket om meg og hadde bestemt at hvis jeg fortsatt ønsket å jobbe for dem, så skulle jeg få det. Men de mente det var for farlig for meg i Sidnaya, slik at de overførte meg til kontoret i Damaskus. Det å sitte i fengsel var en stor belastning. Jeg er normalt ganske behersket følelsesmessig, men denne perioden satte sitt preg på meg. Noe jeg vil gå dypere i neste artikkel.

Arrested Video

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar