2017: ÅRET FOR KJÆRLIGHET OG OPPLEVELSER

2017: ÅRET FOR KJÆRLIGHET OG OPPLEVELSER

Den 4. januar hadde jeg et møte med en journalist i “Dagsasvisen”. Jeg fortalte ham om mitt liv og hvor ille at jeg måtte vente og vente på en avgjørelse fra UDI. Jeg hadde allerede mistet 1,5 år av livet mitt. Jeg fortalte han at jeg ønsket å gi opp, jeg så ikke noen fremtid i Norge. Jeg vil reise til Nederland. Jeg hadde ingen håp, jeg ønsket ikke å bo her i Norge, blant Sylvi og hennes grusomme beslutninger. Alt dette jeg fortalte journalisten. Han lovet meg å publisere det på fredag, to dager etter.

Etter møtet gikk jeg til Anders og Yngvar, jeg følte meg så misfornøyd. På vei dit fikk jeg en telefon fra UDI. Hun ba meg gå til utlendingspolitiet neste dag, fordi de hadde gjort en beslutning. Jeg var som lammet og kunne ikke si noe. Hun ville ikke si noe om hva beslutningen var. Jeg la på telefonen uten å vite. Da jeg kom til meg selv ringte jeg henne tilbake. Jeg måtte vite, jeg kunne ikke vente 12 timer. Hvordan ville natten min bli? Hun gjentok og ba meg om å gå til politiet neste dag. Men sta som jeg er, jeg ville ikke gi meg før jeg visste. Jeg ba henne om å i hvert fall si ja eller nei, jeg lovet at jeg ikke skulle forsvinne. Hvis nei, kunne de komme og deportere meg. Hun ga opp og fortalte meg det er ikke et nei, det er et positivt svar i vedtaket. Med ett ble livet mitt forandret. Fra en fortvilet ung mann til en gråtende ung mann, som gråt av glede. Jeg gikk til Anders og Yngvar og fortalte dem. Vi omfavnet hverandre og vi alle tre gråt av glede.

Jeg ringte til min mor og fortalte henne, hun hadde vært bekymret for meg. Hun lovet å fortelle det til min far, søstre og bror. Jeg publiserte min lykke på Facebook, jeg fikk mer enn 100 gratulasjoner på kort tid. Fra Norge, Europa og Syria. Det varmet hjertet mitt at så mange mennesker ønsket det beste for meg.

Jeg ringte journalisten om dette, han ble overrasket og vi besluttet å skrive reportasjen på en annen måte. Han kom neste dag for å møte meg, Anders og Yngvar. Jeg var på hele førstesiden og to helsider inne i avisen, noe som var veldig spennende for meg. 

image

Klikk her for å lese artikkelen i Dagsavisen

Rami får bli etter Storskog-dramaet

Nettstedet “Gaysir” kontaktet meg og ville intervjue meg.

RamiMaroun17_HanneBN_768_1

Klikk her for å lese artikkelen på Gaysir

Jeg kan endelig starte et nytt liv

Også et annet magasin, kalt “Utrop”, ønsket et intervju. Selv NRK som planla en dokumentar om flyktninger i Norge og hvordan de ble integrert. Jeg ble ikke en del av NRK programmet, men det var morsomt, og jeg var så stolt av at folk var interessert i meg.

Etter en uke jeg fikk det formelle brevet fra UDI, som fortalte at jeg fikk oppholdstillatelse i tre år. Beslutningen ble tatt 21. desember. Etter noen dager jeg fikk et nytt brev fra UDI. Jeg ble plassert i en kommune utenfor Oslo, 30 minutter med tog. I Ås kommune.

5.februar 2017, ble jeg invitert til to gifte menn som jeg hadde blitt kjent med på Bamseklubben. De inviterte meg på middag. Hva jeg ikke visste var at de hadde en spesiell hensikt. De hadde også invitert en venn. Han var 65, kom inn i stuen og presenterte seg. Jeg fortalte kort om meg selv, og litt overraskende spurte han; Er det du? Jeg har lest om deg. Så fikk jeg svaret på hvorfor vi begge var invitert. Denne mannen hadde annonsert til sine venner at han hadde en del av sin leilighet til leie. Han var enkemann; hans ektemann døde året før. Leiligheten hadde tre soverom og han hadde innredet det største for utleie, med en garderobe og et separat WC. Jeg likte rommet og ønsket å flytte inn i denne mannens leilighet. Hans navn er Jan Ove. Han var hyggelig og han tilbød meg å hjelpe til så jeg kunne bosette meg i Oslo. Jeg likte meg i Ås, de ansatte var hyggelig, jeg fulgte undervisningen og informasjonen som ble gitt hver uke. Men jeg ønsket å komme nærmere Oslo og mine venner der. Jeg ønsket å være mer uavhengig, komme ut av flyktningmottaket og starte introduksjonsprogrammet.

Det første jeg måtte gjøre, var å overbevise IMDI (integrerings- og mangfoldsdirektoratet) og bydelen Gamle Oslo at dette ville være en god pakke for meg. IMDI fortalte meg at det var opp til Gamle Oslo å bestemme, Gamle Oslo sa det var IMDI som besluttet. Mange møter fulgte, de fleste av dem om hvordan overbevise IMDI og Gamle Oslo hva som var best for meg. Det var å leie denne delen av Jan Oves leilighet. Han fulgte meg til noen av møtene, viste dem bilder av leiligheten og fortalte hvordan han tenkte leievilkårene og hvordan lage avtaler mellom ham og meg. Men Gamle Oslo fortalte at de hadde dårlige erfaringer om slike leieforhold. Jeg tror de sannsynligvis hadde det, men de visste ikke hvordan Jan Ove tenkte. Denne måneden var meget frustrerende, det er tungt å gå rundt å ikke vite, ikke få noe svar.

Jan Ove lot meg bo på gjesterommet når jeg hadde mulighet til å reise til Oslo. Han var ikke mannen i mine drømmer, men han var hyggelig, prøvde å forbedre norsken min og veiledet meg om det norske samfunnet. Vi dro på museer, teater, kino og barer. En gang var det en filmfestival som fokuserte på arabiske filmer. En av dem, Min arabiske vår, jeg husker den godt fordi regissøren var der for å diskutere filmen etterpå. Jeg reiste meg opp og spurte ham om han kunne gjøre en lignende film om det å være homofil i et arabisk land. Han ble litt overrasket og virket litt ukomfortabel med et så direkte spørsmål. Etter litt nøling svarte han at ikke trodde det, dette på grunn av lovene og kulturen i arabiske land. Han hadde noen eksempler om folk som hadde snakket åpent om og støttet homofile, de hadde fått problemer.

Hva ingen fortalt meg, var at IMDI og Oslo kommune, hadde en avtale om hvordan de skulle fordele flyktninger til de forskjellige bydelene. Siden jeg ble offisielt født i januar, skulle jeg bosettes i Bjerke bydel. I mars fikk jeg brevet fra IMDI som sa jeg skulle til Bjerke. Etter noen undersøkelser fikk jeg navnet på kvinnen som skulle bli min rådgiver. Jeg ble fortalt at jeg måtte bo i Bjerke i minst tre måneder før jeg kunne flytte til Gamle Oslo.

Jan Ove og jeg ga opp denne utleien. Det som til da hadde vært et vennskap, så skjedde det noe mellom oss etter vi hadde gitt opp. Vi snakket om dette og til slutt endte vi opp i sengen. Han ønsket fortsatt å leie ut denne delen av leiligheten. Han hadde brukt mye penger på å innrede den. I virkeligheten flyttet jeg inn også, ikke offisielt. Hvis jeg gjorde det, ville jeg ha blitt oppfattet som at jeg avsluttet introduksjonsprogrammet og ville miste inntekten min. Så, en stund delte tre av oss leiligheten. Leietakeren var en marokkansk/italiensk mann, 29 år gammel. Ingen av oss likte han ikke så godt, så Jan Ove besluttet å be ham om å flytte.

Min rådgiver i Bjerke godkjente at jeg kunne bo hos Jan Ove. Hun fortalte hun likte flyktninger som klarte seg på egen hånd. Men jeg måtte fortsatt følge IMDIs ønsker og beslutninger.

Påsken 2017, i midten av april. Jeg besluttet å reise til mine to søstre i Nederland, de bodde begge i en by utenfor Amsterdam. Jan Ove ville bli med meg, og vi ble enige om at jeg skulle reise på forhånd, møte mine søstre og deres familier. Jan Ove reserverte et rom på et hotell i Amsterdam, han ønsket å legge seg innpå min familie. Vi kunne jo møtes innimellom.

Jeg hadde en avtale med mine svogere at de ikke skulle fortelle jeg kom. Det skulle være en overraskelse, det var mer enn to år siden sist jeg hadde sett dem. Det var så hyggelig å møte dem, jeg skal ikke lyve og si at det ikke rant noen tårer den kvelden. En av mine svogere filmet da jeg ringte på dørklokken. Vi hadde noen fine dager sammen før Jan Ove kom til Amsterdam. De ønsket å møte ham, og vi ble enige om å besøke den vakre parken Keukenhof sammen. Jeg tror de likte ham, kanskje de ikke var sikker på hva slags relasjon vi hadde siden han er så mye eldre enn meg. Uansett, de fortalte ham at neste gang skulle han ikke bo på hotell, han skal bo hos dem.

Amsterdam er en nydelig by. Jan Ove hadde vært der mange ganger og viste meg rundt. Red – light district, de homofile barene, kanalene og mange av museene. I nærheten av Anne Frank museet, den jødiske jenta som skrev dagbok da hennes familie måtte bo på et loft i hemmelighet under krigen, er det noe som kalles Homomonumentet. De antar at 100 000 menn ble arrestert i nazi perioden i Tyskland. Mellom 5-15000 av disse ble drept i konsentrasjonsleirer. For å gjenkjenne en som var homofil, tvang nazistene dem til å ha en rosa trekant, som de tvang jødene til å bære en gul stjerne.

Red – light district var litt av en opplevelse. Jan Ove tok meg dit en kveld, jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Jenter som sto bak glassdører, nesten nakne, og tilbød sine tjenester til menn som gikk forbi. Da Jan Ove sa det var nok og ønsket en øl, ba jeg ham om å få gå rundt i distriktet en gang til.

En annen spesialitet er coffeshops i Amsterdam. Jan Ove stoppet meg utenfor en og spurte om det lukter godt der innefra. Oh, lukter som god kaffe, svarte jeg. Han lo av meg og forklarte grunnen. Det er tillatt å kjøpe og bruke marihuana i spesielle kafeer.

Amsterdam er en vakker by med alle kanalene og de spesielle husene. Jeg er glad jeg har mine søstre der så jeg kan besøke byen ofte.

Oslo etter påsken. Jeg var så glad for endelig å ha møtt noen fra min nærmeste familie. Men ikke noe skjedde med mitt introduksjonsprogram, det ble mer venting. Jan Ove og jeg tilbrakte dagene sammen, han introduserte meg til sine venner. Alle av dem var svært vennlige og møtte meg med respekt.

I mai ble jeg informert om at de ville legge ned i mottaket i Ås. Jeg håpet jeg kunne offisielt flytte til Jan Ove, men dessverre ikke. De flyttet meg heller til et annet mottak, i Asker i et nedlagt psykiatrisk sykehus. Nå nærmet Jan Oves fødselsdag seg. Han spurte meg om å bli med ham til Gran Canaria å feire dagen hans.  Jeg var ikke sikker, så jeg nølte. Men han ba og sa det ville være en utmerket bursdagsgave for ham. Jeg ga opp og sa ja. Vi hadde en herlig tid, reise rundt på øya, badet i Atlanterhavet og selvfølgelig besøkte mange av barene i det berømte Yumbo senteret. En kveld på en av barene var det drag show og Flamencodans, jeg ble uventet invitert fram til scenen av en av danserne. Han fikk meg til å prøve å danse flamenco. Jeg måtte følge ham, publikum klappet og lo.

Endelig, den 27. juni hadde jeg et møte med min rådgiver som kunne fortelle at de nå var klar så jeg kunne flytte inn til Jan Ove. Han kjøpte champagne og vi feiret. Vi registrerte meg på den nye, fast adressen. Det var en lettelse.

På samme tid var det Pride uke i Oslo. For Jan Ove en årlig ting, men for meg noe nytt og spennende. Stå på stand på Pride Park, diskusjoner og møte mange mennesker. Men høydepunktet var for meg paraden den siste lørdagen. Jeg elsket den. I 34 år hadde jeg skjult meg, hadde vært redd og nå skulle jeg gå i tog, åpent foran tusenvis av tilskuere. Gå sammen med mer enn 30 000 LGBTI+ mennesker og våre støttespillere. Jeg kan ikke beskrive mine følelser i ord. Jan Ove elsket å se meg så glad, så vi besluttet å følge ulike parader rundt i Europa denne sommeren.

Men først dro vi for å besøke Amsterdam. Denne gangen ble Jan Ove med meg, vi bodde noen netter i en av mine søstres leilighet. Denne gangen også veldig hyggelig. Så var det Berlin, også en nydelig by, større enn Amsterdam. Jeg har skrevet om Berlin i en annen artikkel, så jeg skal ikke gjenta dette. Etter Berlin gikk turen til Stuttgart, Sør i Tyskland. To timer utenfor Stuttgart bodde min fetter, Rami. Min mor og hennes søster ga oss de samme fornavnene, Rami. Rami er et moderne navn, ikke et typisk historisk, arabisk navn. Ikke engang et spesielt kristent navn. Jan Ove bodde på hotell i Stuttgart. Min fetter og hans kone er veldig kristne og tror sterkt på ordene i Bibelen. Som sier at hvis du er en synder, så kommer du ikke til himmelen. Som homofile. Etter noen dager kom Jan Ove på besøk, han ble ønsket velkommen og vi alle fire hadde en fin tid sammen.

Og selvfølgelig, det var en parade i Stuttgart også. Dette var tilfeldig. Men vi var der og hadde en fin tur gjennom gatene i Stuttgart. Også der tusenvis av tilskuere langs ruten. Det var en ting jeg merket meg, i paraden i Berlin gikk det mange arabiske, med i Stuttgart møtte jeg bare en.

Neste dag, toget til Paris. Meg besøke Paris, det var som en drøm. Toget var et av de raske togene, mer enn 330 km/t. Men svært komfortable. Vi passerte Strasbourg, et møtested for Europaparlamentet, Europarådet og ikke minst den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Tre og en halv time etter kom vi til Paris. Fra Paris har jeg også skrevet om før og laget en video om min opplevelse, dette kan sees et annet sted i bloggen.

Etter noen spennende dager i Paris tilbake med tog til Amsterdam. Noen dager der og turen gikk tilbake til Oslo. Jan Ove elsker å reise. Han fant billetter og billig hotell i København, vi dro dit for å bli med Pride uken der og gå i paraden. For meg spennende som alltid.

Jeg fikk et nytt møte med min rådgiver. Hun ba meg å gå til utdanningssenteret og bli testet i norsk. Formålet var å starte norskundervisning og introduksjonsprogram. Dette var uken før de skulle åpne skoleåret. Jeg hørte ikke noe etter testen, og lurte på hvorfor ikke. En annen mann fra Syria som tok testen sammen med meg, fikk telefon etter et par dager om å møte følgende mandag på skolen. Ikke meg, som vanlig. Jeg fikk ikke kontakt med noen som kunne svare meg, så jeg oppsøkte skolen og spurte hva som skjedde. Hvorfor måtte jeg vente? Jeg var bare registrert som en vanlig student, ikke som en deltaker i introduksjonsprogrammet. Noen misforståelser var det. Heldigvis forsto skolen frustrasjonen min og mitt behov for å starte programmet. Jeg hadde ingen penger og begynte å bli desperat etter å få noen inntekter. De tok tak og fikk meg inn i skolen, Rosenhof som den heter. En spesialskole for opplæring i norsk til innvandrere. Endelig var jeg heldig og kunne starte mitt nye liv. Mer sikkert enn før, mer permanent. Og jeg hadde en kjæreste. Hva annet kan jeg ønske?

Denne våren og sommeren jeg følte jeg meg glad, jeg lærte mye. Ikke bare norsk, men mye om å leve i Norge. Jeg har mange videoer og bilder fra vår reise rundt i Europa, disse jeg vil publisere senere.

Besøk hos mine to søstre som jeg ikke hadde sett på 2,5 år.
Facebook Comments

Legg igjen en kommentar