2016: ANNUS HORRIBILIS

2016: ANNUS HORRIBILIS

2016 var for meg et Annus Horribilis. Det betyr på latin det fryktelige året. Jeg tror det må ha vært det verste året i hele mitt liv. I 2015 krysset det 5500 flyktninger på grensen i Storskog. 1/3 av disse var syriske borgere. En annen stor gruppe kom fra Afghanistan. Statsråden for innvandring og integrasjon, Sylvi Listhaug, mistet kontrollen og prøvde å lage sine egne, private løsninger. Uten å vite om forholdet mellom Syria og Russland, bestemte hun seg for at Norge og Russland hadde en avtale om å returnere flyktninger til Russland. Hva hun ikke visste om var forholdet eller vennskapet mellom Syria og Russland. Syriske fikk på den tiden lett visum til Russland. Enten som besøkende eller en korttids arbeidstillatelse. Bashar Al-Assad og Putin var på denne tiden gode venner og hadde mye samarbeid i handel og ulike politiske spørsmål. Men permanent arbeidstillatelse og bosetting var vanskelig.

Det norske justisdepartementet i samarbeid med innvandring- og integrasjonsdepartementet ga ordre til UDI og Politidirektoratet om å returnere alle flyktninger til Russland på grensen i Storskog. Ikke å se på den enkeltes sak.

Jeg hørte om politiet som kom inn på mottakene om natten eller tidlig morgen for å deportere folk tilbake til Russland. Denne situasjonen økte i omfang og mange ble tatt av politiet og brakt til spesielle mottak før de ble fraktet ut av Norge. Uten noen forklaring eller at søknaden om beskyttelse ble behandlet. Ironisk nok kunne ikke syklene i Storskog brukes i Norge på grunn av de strenge reglene for syklenes utstyr som lys, bremser og så videre. Og folk kunne fortsatt ikke gå på bena over grensen. Dette ble et dilemma for politiet.

Jeg var forvirret og bekymret om dette ville skje med meg. Jeg hørte om flere og flere flyktninger som reiste til andre land, hovedsakelig fordi de var redd for å bli sendt tilbake til Russland først, og deretter deportert til Syria. Til krigen, militærtjenesten eller delta direkte i krigen. Mange av dem hadde som meg vært kritisk til Bashars presidentskap og hvordan han styrte landet. Noen hadde som meg vært i fengsel for dette.

Jeg begynte å planlegge å reise til Nederland hvor mine to søstre bodde. Men dette var ikke lett på grunn av Dublinavtalen. Som sier at hvis noen hadde bedt om beskyttelse i ett europeisk land, ikke kunne søke om asyl i et annet land i Schengen-området. Mitt visum utløpte i desember 2015 og jeg ble fortalt at jeg burde slappe av og at de ikke kunne sende meg tilbake til Russland uten visum.

Jeg hadde inntil da trodd at jeg var i et land basert på menneskerettigheter, for meg føltes det motsatt og jeg følte at regjeringen handlet veldig grusomt. Jeg følte regjeringen gjorde alt de kunne for å ødelegge livet mitt og fremtiden min. Samtidig, jeg leste nyheter om folk som dannet grupper over hele Europa kalt “Flyktninger velkommen til Norge”. Det var også andre grupper i Facebook og andre sosiale medier som var i opposisjon til beslutningstakerne rundt i Europa. Som føltes veldig støttende og jeg begynte å slappe litt av. Aviser, TV og radio tok opp flyktningsituasjonen. Sannsynligvis på grunn av opposisjonen sluttet de å deportere flyktninger til Russland.

I mitt tilfelle betydde det at UDI stoppet behandlingen av søknaden min i påvente av regjeringens nye instruksjoner om flyktningene som kom fra Russland. Jeg prøvde flere ganger å ringe UDI, men svarene jeg fikk var å være tålmodig og vente. Jeg følte at de lukket en og en dør for meg for å kunne bo i Norge.

I begynnelsen av februar 2016 informerte de meg på skolen at jeg ikke kunne fortsette norskundervisningen. Av denne beslutningen følte jeg at de slengte den siste døren for meg. Jeg prøvde å snakke med lederen i mottaket, men forgjeves. Ikke mer norskundervisning for meg. Mange av vennene mine på skolen fikk et sted for bosetting og startet introduksjonsprogrammet. Ikke meg, jeg ble bare fortalt å vente. Livet mitt gikk fra verre til verst. Jeg følte meg så nede, var deprimert av ikke å vite hva som ville skje med meg i fremtiden. Jeg forstår ikke hvorfor de behandlet meg annerledes enn andre i samme situasjon.

Mitt liv i mottaket var å vente, vente på svar fra UDI. Siden jeg ble nektet å gå på skole, mitt daglige arbeid var å sove, spise og gjøre ingenting. Jeg besluttet å forbedre engelsken min. Jeg var 90% sikker på at det var ingen mening i å lære norsk. For meg var et resultat av grusomhet. Jeg hadde unnsluppet fra et land i krig, jeg var en kristen fra et land der de fleste var muslimer og jeg er homofil. Jeg lurer på hvordan statsråd Sylvi Listhaug kunne si at hun er en kristen, religionen som har fokus på nestekjærlighet.

I slutten av februar reiste jeg til Oslo for å møte mine venner. Jeg kom i kontakt med andre syriske homofile. De introduserte meg til en organisasjon som heter Skeiv Verden. En organisasjon for LGBTI + mennesker, de fleste av dem innvandrere. En ny verden åpnet seg for meg. Jeg kunne snakke arabisk og snakke åpent om å være homofil. Jeg følte meg lettet og begynte å slappe av litt.

Da jeg kom tilbake til Levanger, til mottaket, hadde vi et møte med en sykepleier. Hun tilbød et personlig møte for å snakke om seksualitet. Dette passet meg perfekt, og jeg ba om et møte. Jeg fortalte om mine følelser, spurte jeg om hun trodde det er en sykdom og om det var om det er en kur for å bli heterofil.

Jeg fortalte om min seksuelle tiltrekning og spurte om hva det betyr å ha en fetish. Jeg sa også at jeg ikke liker anal eller oral sex. Jeg forstår fortsatt ikke at jeg snakket så åpent om meg selv, men hun var veldig lyttende og snakket til meg om temaet. Hun ba meg om å slappe av, å være homofil er ikke sykdom, det er ingen kur. Hun fortalte at nesten alle mennesker har en form for fetish, at det er helt normalt. Hun avsluttet med at sex er svært komplisert med mange tiltrekninger og følelser. Men jeg fortalte ikke om min spesielle fetish, om menn i uniform og klær. Jeg fortalte heller ikke om min lyst til å bryte sammen med menn. Jeg tenkte kanskje hun ville le av meg.

I ventetiden hørte jeg mange diskusjoner om homofile blant de andre mennene i mottaket. Pul dem, til helvete med dem var vanlige uttrykk. For meg veldig ekkelt, og jeg har bestemt meg for at en dag vil jeg lage en dokumentarfilm om alt hat og homofobi.

I april fikk jeg en invitasjon fra Skeiv Verden til å bli med på et kurs kalt kjærlighetens ABC. Det var lærerikt å diskutere følelser, seksualitet og om kjønnssykdommer. Etter kurset bestemte jeg meg for å fortelle familien min at jeg er homofil. Jeg ville begynne med å fortelle det til en av mine søstre. Min komme ut prosess ovenfor min familie vil jeg skrive om i en senere artikkel. På den tiden hadde jeg så mange andre problemer.

Tilbake i Levanger følte jeg meg som om jeg var i fengsel. Ingen å snakke med om mine følelser og ingen treff med andre menn. Men jeg begynte min prosess for å komme ut av skapet, litt og litt. I mottaket forsvarte jeg homofile når de (eller vi) var tema. Jeg tror de ble litt forvirret over det, men jeg tviler på at de trodde jeg var homofil, jeg tror de bare lurte på hvorfor jeg forsvarte homofile. Deres åpenbare fordommer var at homofile er feminine eller transseksuelle. Jeg ser meg selv som en vanlig fyr, mer maskulin av utseende.

I mai ombestemte statsråd Sylvi seg for å åpne våre saker igjen. Jeg fikk på nytt et håp om å få oppholdstillatelse. Mange andre som kom fra Russland fikk tillatelse, men fortsatt ikke meg. Jeg måtte vente. UDI forklarte at det var fordi de plutselig fikk tusenvis av saker å håndtere. Men senere i juli fikk jeg tillatelse til å arbeide. For meg et positivt vedtak og jeg kunne søke om jobb og få noen penger.

Igjen var jeg uheldig. I mange måneder hadde jeg følt at det var noe galt i magen min. Smerter som kom og gikk. Smertene ble verre og verre og jeg måtte gå til leger og sykehus flere ganger og be om hjelp. Første gang på sykehuset trodde de at jeg hadde en forgiftning, men neste gang forsto de at det må være noe i magen. Noen ganger var smerten uutholdelig. Når jeg var på sykehuset foreslo jeg at smertene kom fra galleblæren, dette var i slutten av juni. Jeg hadde møtt en mann som jeg ønsket skulle være kjæresten min. Han var norsk og mange år eldre enn meg. Jeg lengtet etter en mann som jeg kunne kalle kjæreste. Han var journalist og hjalp meg på mange måter. Han hjalp meg også da jeg var syk og snakket til sykehuset om operasjon, noe de til slutt gjorde.

I juli, etter at jeg fikk arbeidstillatelse følte jeg litt mer avslappet. 27.07.2016 fikk jeg jobb på en fotballbane med å vedlikeholde gresset. Etter det var det ikke noe å gjøre, og jeg besluttet meg for å forlate Levanger og reise til Oslo. Reglene er at hvis du forlater mottaket, mister du din økonomisk støtte.

I august jeg ble kjent med en mann som jeg opplevde var mer interessert i meg som person enn bare et sex-objekt. Det var Anders. Vi sendte flere meldinger, og jeg fortalte han om min situasjon, noe han var veldig interessert i å høre mer om. Anders er gift med Yngvar.

Jeg ville prøve lykken og reiste til Oslo, der jeg fikk en jobb i en pizzarestaurant. Den femte september begynte jeg å arbeide der. Mitt ansvar var å ta oppvasken, vaske gulvet og hjelpe med å lage pizza. Det siste var egentlig ikke jobben min, men jeg måtte hvis jeg ønsket å bo i Oslo. Jeg følte den gangen at alle min erfaring fra Syria og Russland ikke var verdsatt fordi jeg var en flyktning. All min erfaring som HR manager, innen logistikk, som regnskapsfører og i IT. Det var heller ikke mulig å søke andre jobber fordi jeg ikke hadde personnummer. Jeg følte at jeg måtte kaste all utdanning og erfaring i søpla. Jeg bodde noen ganger med en syrisk venn, andre ganger hos “kjæresten min”. Når jeg skriver kjæreste, ser jeg nå at vi ikke var kjærester. Han fortalte meg at han hadde problemer med å ha kontakt med en homofil flyktning fra Syria. Han ba meg ikke å snakke om vårt forhold til hans venner eller noen andre. Jeg tror han var skamfull for å ha en kjæreste i min situasjon, jeg vet ikke. Men han var hjelpsom, hjalp meg med kontakt med sykehuset og noen andre ting. Jeg kunne også bo hos han i tre uker, ikke mer.

Etter at jeg hadde ringt UDI mange ganger fra mai måned, fortalte de endelig meg den 29. september at jeg ikke trenger beskyttelse. De sa at de ikke hadde sett på saken min, og de ønsket å deportere meg til Russland. Jeg ble sjokkert da de fortalte meg dette. Etter å bli fortalt i mer enn ett år å være tålmodig, avviste de nå min søknad om asyl i Norge. Beslutningen ble tatt 21. august og mer enn en måned senere informerte de meg. De kunne ikke se at min grunn til beskyttelse var god nok. Krigen, det å bli fengslet på grunn av kritikk mot regimet, det å være kristen i et islamsk land og å være homofil i et land som kan føre til tre år i fengsel var ikke god nok grunn for UDI. De ville sende meg tilbake til Syria. Hvor var menneskeligheten i UDI, lo de når de skrev brevet? Jeg var veldig skuffet over Norge. Folk jeg kjente fortalte meg at de fikk oppholdstillatelse uten å være homofil og uten å være kristen. Før krigen bodde det rundt 2,5 millioner kristne i Syria. I dag sier de at det er igjen rundt 500 000. Kirkene er ødelagt og jeg tror ikke det er en fremtid for kristne i Syria. De ville deportere meg til Russland uten visum, hvordan sa de ikke noe om. Jeg ble også informert om min rett til å klage. Og endelig jeg ble fortalt at min arbeidstillatelse ville bli slutt samtidig.

Jeg møtte Anders og Yngvar på den tiden. De prøvde å få meg til å slappe, de var veldig snille med meg. 

Humøret mitt var så ille at jeg fikk problemer med å sove. Jeg fikk mareritt og gråt mye. Smilet mitt forsvant, smilet i ansiktet mitt som så mange hadde fortalt meg skinte. På denne tiden visste jeg at mine slektninger som hadde søkt beskyttelse i Norge, Sverige og Tyskland fikk oppholdstillatelse for lang tid siden. Mine to søstre i Nederland fikk også deres tillatelse lenge før meg. Min mor var bekymret for min situasjon og fortalte at hun og hele familien i Syria tenkte på meg.

Jeg har en bitte liten svakhet, jeg er sta og gir ikke opp før jeg får gjennom mine ønsker. Min tidligere kollega og venn fra Syria i Leipzig og Jan Ove vil sikkert si at dette ikke er en bitte liten svakhet. Noe som kan bli litt for mye og anstrengende noen ganger, men i ettertid noe morsomt de kan le av. Jeg gikk til politiet og ba om å få tilbake alle papirene mine. De var veldig forståelsesfulle og forsøkte å roe meg ned. Jeg var klar over at Norge ville sende meg tilbake til Russland, som igjen ville sende meg til Syria. Politiet fortalte meg at jeg hadde 20 dager å klage, men i min stahet, jeg fortalte dem at jeg er her, deporter meg nå.

Jeg var overbevist om at jeg måtte finne et nytt land å reise til. Politiet informerte meg om mine rettigheter og jeg kom i kontakt med en advokat som tok på seg å ta opp mitt tilfelle og sende klagen til UDI. Da jeg ble intervjuet første gang av politiet, sto det i søknad om beskyttelse at jeg var homofil. Men dette ble nesten bare nevnt i forbifarten. I begrunnelsen var det som jeg oppfattet det ikke en del av vurderingen fra UDI. Min advokat satte fokus på dette i klagebrevet, i tillegg til at jeg var en kristen minoritet i et islamsk majoritetsland.

Jeg opprettet en gruppe på Facebook for flyktninger som krysset grensen på Storskog. Rundt 700 fulgte denne gruppen. Mange av dem hadde fått det samme grusomme brevet fra UDI om å forlate Norge og at politiet kunne deportere dem.

Jeg har opplevd så mye støtte fra vanlige norske folk at jeg ville bo i Norge hvis det var mulig. Det var opp til UDI til å bestemme, for ikke å nevne statsråd Sylvi Listhaug. For meg virket det som hun hele tiden fant på nye regler for å gjøre det vanskelig for flyktninger. Ventetiden på en endelig beslutning var for meg uutholdelig, behandlingstiden var lang.

Jeg fikk melding om at min sak ble behandlet i UNE, Utlendingsnemnda, som tok seg av klager om beslutninger tatt av UDI. Jeg bestemte meg for å vente på den nye avgjørelsen og reiste til Trondheim som UDI ønsket. Jeg kan ikke beskrive hvordan det så ut på det nye mottaket, det var fryktelig. Jeg hadde fra før en venn i Trondheim, han lot meg bo hos han de to ukene jeg bodde i byen. Etter to uker returnerte jeg til Oslo. Da jeg satt på toget, fikk jeg en melding fra lederen av Skeiv Verden at justisdepartementet hadde endret sin mening om flyktningene som kom fra Russland, spesielt de som hadde visum som var utløpt. Jeg følte meg litt bedre og avslappet, men nå følte jeg at jeg ikke kunne stole på UDI og statsråd Sylvi lenger. Jeg bodde hos Anders og Yngvar. De var hjelpsom, prøvde å trøste meg og ga meg mange råd om hva jeg skulle gjøre.

Jeg ble denne høsten 2016 veldig deprimert og usikker på min situasjon. Anders og Yngvar var veldig støttende og prøvde å hjelpe meg så godt de kunne. 

I desember 2016, var jeg overbevist om at Norge ville nekte meg beskyttelse og jeg måtte gjøre et nytt valg for fremtiden min. Jeg hadde allerede kjøpt flybilletter til Nederland hvor jeg kunne bo hos mine søstre inntil jeg fant en løsning. Om jeg skulle prøve Nederland eller Canada. Gjennom en gruppe på Internett hadde jeg fått kontakt med en mann fra Nederland. Han lovte meg at han ville stå ved min side om jeg kom til hans land. Anders og Yngvar hadde før dette invitert meg til Yngvars bror for å feire jul. Noe jeg hadde sagt nei til på grunn av min reise til Nederland. De klarte å overtale meg til å vente på den endelige avgjørelsen. Jeg ble fortalt at hvis jeg forlot Norge, ville min sak bli lukket. Til tross for mitt dårlige humør og følelsen av håpløshet klarte jeg å feire min bursdag sammen med Anders sin søster Kirsten, hennes datter og hennes kjæreste, Andres og Yngvar og feiret en god, gammeldags jul sammen med dem og Yngvars familie. 

Mitt nye liv startet i januar 2017. Det vil jeg skrive om i min neste artikkel.

 

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar